Tekst: Hans Arne Belsby Haldorsen

Jeg ... kremt ... jeg er av den forsiktige typen. Den svært forsiktige typen, faktisk. Eller ... jeg er vel egentlig en skikkelig reddhare. En ordentlig feiging, rett og slett.

Det eneste modige jeg gjør, er å innrømme at jeg er feig. Jeg skvetter når folk snakker litt høyt, og jeg tar ikke telefonen når den ringer. Det kan jo være telefonselgere ... og hvem tør vel å si nei til dem?

Her om dagen var jeg på super'n for å handle. Jeg skulle bare ha et brød og en liter melk, men jeg kom jo aldri fram til kassa. Alle bak meg spurte om det var greit at de fikk betale først ... og jeg turde jo ikke si nei.

Etter en halvtimes tid kom jeg endelig ut på parkeringsplassen. Der stod en fyr og prøvde å bryte seg inn i bilen min. Hva faen, tenkte jeg. Der står det en fyr og skraper opp lakken. Her må det handles!

Så jeg manna meg kraftig opp ... og rygget ut bilen for'n.

– Kjør forsiktig, da! ropte jeg etter ham.

(...)